Hvor syk skal en egentlig bli?

Måneder har gått siden sist jeg har skrevet her og jeg har både hatt oppturer og nedturer, mest av det siste. Nå er jeg der igjen nede ganske så langt og, jeg forstår egentlig ikke så veldig mye av det norske hjelpesystemet lenger. Jeg er faktisk veldig syk og sliter med angsten, er sucidial vil bare bort. Jeg tør ikke se folk i øynene lenger, føler meg engstelig - er redd og har stengt meg inne i leiligheten her nå i hele juli i varmen. Bak lukkede persienner og gardiner har jeg prød å gjøre meg usynlig.

Føler smerter i hele kroppen og press i brystet, forsøkte å kutte meg her for 3 dager siden og sitter nå her med bandasje og er sydd. Da kom de og kjørte meg til legevakta. Der ville jeg bare bli eller rettere sagt jeg ønsket å bli lagt inn for å få hjelp, men ble sendt alene hjem i taxi denne gangen og.

Kanskje jeg ikke er verdt noe?

Det må vel være det som er svaret, for jo lengre det går jo verre blir dette og det er jo slettes ikke sikkert at jeg overlever neste gang, har tatt av meg ca 15 kg bare på noen uker nå. Vil bare bort og spør meg selv om hvorfor i all verden skulle jeg bli født til dette og fortjener jeg virkelig dette?



Hvor syk skal en egentlig bli?

Hadde du virkelig noe på hjertet? Så skriv da!

Hva skal egentlig til................?

Spørmålet kan ha mange sider og ligger vel litt dypere i meg enn kanskje deg, men når jeg skriver dette er det som om jeg skulle være død allerede..

Jeg har nesten gitt opp håpet om å kunne finne meg selv igjen. Dette handler om den måten en blir behandlet på her i Norge. Jeg sliter, jeg har ok lege, men har problemer med tidligere hendelser og skal liksom søke psykolog for n`te gangen. Post-traumatisk syndrom og angst. Men blir stoppet av NAV!

Kommunen er så snever her at dette kan da ikk jeg engagn skjønne, der sitter de beblærte og skal liksom forstå, Hva har de opplevd av traumatisme, vold og overfall? Hvilken erfaringer bærer de på? Mitt svar er ganske enkelt ingenting, de har lest seg til alt og kan ikke engang sette seg inn i en situasjon..sorry min uttalelse men nå greier jeg ikke dy meg noe lenger.

Jeg ble født i et land.
Jeg er født som et menneske.
Jeg ble født for å være fri....
Jeg ble bødt med følelser.
Jeg ble født for å kunne elske...
Jeg ble født å følte meg trygg...

I dag er jeg redd..
I dag er jeg engstelig...
I dag er jeg isolert...
I dag er en som er utenfor...
I dag er jeg en som kanskje er din nabo...
I dag er jeg susidial...

I morgen lever jeg kanskje ikke lenger...

Nå har jeg gitt opp......

Jeg sover ikke, det blir et par timer pr. døgn..spørsmålet er hva kan min hjerne tåle over 3-4 år med så få timer søvn?
Holder jeg på å bli gal..


NEI!!!!!!!!!!!!!!


Men en kan bli gal av mindre enn dette, heldigvis har jeg en hjerne som fungerer. Jeg skjønner iallefall at de fleste som sitter på såkalte NAV-kontor burde ta seg selv litt i nakken og starte en runde med sin egen familie før de snakker  med andre og dertil gir uskolerte råd osv.

UFF jeg er sliten etter 8 år uten resutater, hva er det egentlig NAV holder på med?
Er det statistikker?
Er NAV en plass hvor de som ikke har jobb, får seg jobb? UTEN en hvilken som helst erfaring?

Hva er dette som skjer....

Jeg for min del er nå så ille ute at dette blir kanskje det siste jeg noensinne skriver




Hadde du virkelig noe på hjertet? Så skriv da!