Hvor syk skal en egentlig bli?

Måneder har gått siden sist jeg har skrevet her og jeg har både hatt oppturer og nedturer, mest av det siste. Nå er jeg der igjen nede ganske så langt og, jeg forstår egentlig ikke så veldig mye av det norske hjelpesystemet lenger. Jeg er faktisk veldig syk og sliter med angsten, er sucidial vil bare bort. Jeg tør ikke se folk i øynene lenger, føler meg engstelig - er redd og har stengt meg inne i leiligheten her nå i hele juli i varmen. Bak lukkede persienner og gardiner har jeg prød å gjøre meg usynlig.

Føler smerter i hele kroppen og press i brystet, forsøkte å kutte meg her for 3 dager siden og sitter nå her med bandasje og er sydd. Da kom de og kjørte meg til legevakta. Der ville jeg bare bli eller rettere sagt jeg ønsket å bli lagt inn for å få hjelp, men ble sendt alene hjem i taxi denne gangen og.

Kanskje jeg ikke er verdt noe?

Det må vel være det som er svaret, for jo lengre det går jo verre blir dette og det er jo slettes ikke sikkert at jeg overlever neste gang, har tatt av meg ca 15 kg bare på noen uker nå. Vil bare bort og spør meg selv om hvorfor i all verden skulle jeg bli født til dette og fortjener jeg virkelig dette?



Hvor syk skal en egentlig bli?

Hadde du virkelig noe på hjertet? Så skriv da!

Hva skal egentlig til................?

Spørmålet kan ha mange sider og ligger vel litt dypere i meg enn kanskje deg, men når jeg skriver dette er det som om jeg skulle være død allerede..

Jeg har nesten gitt opp håpet om å kunne finne meg selv igjen. Dette handler om den måten en blir behandlet på her i Norge. Jeg sliter, jeg har ok lege, men har problemer med tidligere hendelser og skal liksom søke psykolog for n`te gangen. Post-traumatisk syndrom og angst. Men blir stoppet av NAV!

Kommunen er så snever her at dette kan da ikk jeg engagn skjønne, der sitter de beblærte og skal liksom forstå, Hva har de opplevd av traumatisme, vold og overfall? Hvilken erfaringer bærer de på? Mitt svar er ganske enkelt ingenting, de har lest seg til alt og kan ikke engang sette seg inn i en situasjon..sorry min uttalelse men nå greier jeg ikke dy meg noe lenger.

Jeg ble født i et land.
Jeg er født som et menneske.
Jeg ble født for å være fri....
Jeg ble bødt med følelser.
Jeg ble født for å kunne elske...
Jeg ble født å følte meg trygg...

I dag er jeg redd..
I dag er jeg engstelig...
I dag er jeg isolert...
I dag er en som er utenfor...
I dag er jeg en som kanskje er din nabo...
I dag er jeg susidial...

I morgen lever jeg kanskje ikke lenger...

Nå har jeg gitt opp......

Jeg sover ikke, det blir et par timer pr. døgn..spørsmålet er hva kan min hjerne tåle over 3-4 år med så få timer søvn?
Holder jeg på å bli gal..


NEI!!!!!!!!!!!!!!


Men en kan bli gal av mindre enn dette, heldigvis har jeg en hjerne som fungerer. Jeg skjønner iallefall at de fleste som sitter på såkalte NAV-kontor burde ta seg selv litt i nakken og starte en runde med sin egen familie før de snakker  med andre og dertil gir uskolerte råd osv.

UFF jeg er sliten etter 8 år uten resutater, hva er det egentlig NAV holder på med?
Er det statistikker?
Er NAV en plass hvor de som ikke har jobb, får seg jobb? UTEN en hvilken som helst erfaring?

Hva er dette som skjer....

Jeg for min del er nå så ille ute at dette blir kanskje det siste jeg noensinne skriver




Hadde du virkelig noe på hjertet? Så skriv da!

Jeg blir så forbannet!!!

Det å ha en hverdag besående av tilfeldige uheldige hendelser tidligere i livet som man drar på i unedelige år...

Det jeg vil fram til med dette er at det er HELT utrolig hva NAV gjør med folk. For det første er det jo et stort nederlag å havne i klypa på de derre..
Når jeg kan sitte å lese ulike nyheter om folk som virkleig er syke og har havnet i NAVs klør så blir jeg reglerett forbandet.
Du leser det og du har kanskje opplevd det selv, når du havner i nav sitt system så blir du faktisk værende der - om du er syk, hvis ikke kan du greie å komme deg ut av dette på en ganske så grei måte.
Er du syk så blir du som regel ennå verre med at du må slite med navs treghet, dette fører i mange tilfeller til at folk blir ennå verre!

La oss si at du har en sykdom som heter fibromyalgi, som til og med legene har vansker for å finne ut av. Du blir sendt til navs leger, men hvem er de. de er faktisk ikke noen uavhengie leger de samarbeider med nav, og da sitter du der.

Jeg blir så forbannet at jeg kan ikke si noe annet jeg ser folk som er oppegående og har en diagnose og når de havner på nav - ja, da går det faktisk ikke mer enn et par mnder med dialoger fram og tilbake der for at sykdommene blir forverret.

og alt kanskje ender helt umulig!

Jeg trodde at nav skulle være en statlig hjelp for å få ting til å bli bedre, det eneste de gjør er å lage ting så mye mye verre.

Ta foreksempel folk med posttraumatiske lidelser hva i huleste kan nav om dette som skal henvise folk videre, og videre hva i huleste kan psykologer i norges land om dette!
Nav burde skamme seg ingen med en slik lidelse kan tenke seg å gjennomgå de samme tingene på nytt igjennn og igjennn og igjenn, det har vi faktisk nok av i våre drømmer og daglige tanker. Faktisk det beste for de med disse lidelsene er å la folk være i fred, det passer faktisk ikke med behandlinger som R.E.M eller lignende. Det kan ofte føre til både selvmord og andre liv kan gå tapt. Kommer man i en krise så er det ganske lett å havne i situasjoner som en skulle unngått uten å bli minnet på alt som har skjedd.
LEAVE US ALONE!


Hadde du virkelig noe på hjertet? Så skriv da!

NatteVanring

Nattevandring er vel noe som er blitt normalt for meg i det siste året, jeg sitter og sitter og holder på med alt mulige slags ting natterstid. Jeg har nemlig ikke tid å sove, jeg sitte til jeg stuper...

Lurer litt på hva dette kommer av.
Kan det være dårlig samvittighet?
Kan det være tidligere nattevakter?

Jeg er urolig og vet ikke riktig hva jeg tenker, det er som om jeg ikke kan la noen ting gå til spill lenger i livet. Jeg må bare få utnyttet hvert sekund. Prosjektene er mange og alt krever sin tid. Jeg spør meg selv hvordan dette skal ende. Jeg føler jeg ikke leger lever i samfunnt. Jeg går aldri ut, jeg mister veldig mye med dette og jeg blir helt utkjørt. Legger jeg meg får jeg alltids sove men det er som regel en dårlig søvn, og etter 3-4 timer er jeg i full gang igjen.
Jeg har ingen verdier lenger jeg bare eksisterer, jeg er her for at jeg kom hit, ikke valgte jeg dette, men slik er det nå en gang.
Dette høres sikkert helt for jævlig ut med bare en masse pessimistisk talk, men slik blir jeg når jeg ikke greier å sove, jeg blir ganske enkelt en heks full av deppressive tanker og meninger om både det ene og det andre.  Jeg lever akkurat nå og tror jeg ikke skal gjøre det i neste sekund - for hva skal jeg egentlilg her på jorden for. Jeg har ikke valgt dette..

Hadde du virkelig noe på hjertet? Så skriv da!

Blogg og verdier og norsk skryt

Dette med blogging har tatt helt av de siste årene her i norge, i dag har vel annet hvert menneske blogg.

 Det skrives om alt fra mote til personige ting og hobbyer. Men det slår meg når jeg sitter å leser alt dette prektige - det kan ikke være HELT sant alt. For hvem er det vel som lever i en slik veden at alt er bare glitter og stas, hvor er erligheten og sannheten bak bloggene.

og hva skaper dette for folk som ikke er helt oppegående og like selvsikre på seg selv. Det poseres her og der og det legges ut om det ene og det andre huset som blir bare større og større..

Har vi det så fint i norge at vi MÅ vise alt?

Jeg har nå mitt, men det kan ikke falle meg inn å vise mitt hus, eiendom eller bil dog heller ikke utseende til gud og hvert menneske.
(gullgruve for innbrudstyver å finne en blogg som viser det hele)

Dette er typisk den norske nordmannn - invitasjon!

Men nok om dette det var bloggens verdi jeg ville snakke litt om her. Det jeg ikke skjønner er hvorfor alle skal vise hele huset sitt i detaljer med både familiemedlemmer som barn og det hele. Legge hele sitt liv ut til Alle og alt er perfekt. Dere lyver verre enn, ja jeg har ikke ord for det, jeg for min del tror dere har slike problemer på hjemmefronten at dere må bare ha en blogg for å få livet til å gå vidrere i drømmer. Hva er egentlig vitsen med dette? Det enkleste for å rydde opp i dette på er jo å samle familien ....

Dere får ha meg unnskylt dere som sitter gjeldsfrie og tenker det samme som meg om at hvorfor vise fram noe som er bare lånt og ikke eget?


Hadde du virkelig noe på hjertet? Så skriv da!

Gjentakelser og gud min hatt - Tradisjoner - Må bli døde hjerneceller

Gjentakelser er som relgel helt vanlilg i diktsammenheng, men også i livet. Vi gjentar oss selv med stormskritt. Ikke minst nå som det er jul eller rettere sakt advent, vi gjetar oss selv hvert eneste år. Er menneskehjernen så redd for forandringer at vi ikke tør satse eller gjøre noe nytt. Jeg mener dette med alt fra fletting av kurver, julebakst og alt annet tøv som vi ikke kaller gjentakelser, men som vi kaller for tradisjoner med et stort ord. Helt norsk og helt unødvendig hvis en skal utvikle det kreative. For å få det norske folk til å utvikle seg må en slutte med dette og begynne å bevege seg v i d e r e.

Skalkesjulet med tradisjoner er for min del bare tull, for meg vil dette si en "falsk" måte for å komme sammen på! I dag er folk blitt så lite kreative at vi kan ikke gjøre annet enn det som har blitt gjort tidligere.
Hvorfor?
Fordi hjernen liker ikke forandringer, den liker å ha det trygt å godt - så den slipper å jobbe for mye.

Et godt råd fra meg er å finne på andre ting enn akkurat det samme år etter år, da får livet en annen betydning og da blir verdiene og hukommelsen i livet mer verdifull. Tenke seg til å leve i ca 70 år og oppleve det samme i alle disse årene, helt meningsløst mener da jeg. Å gjøre ulike ting hvert år skjerper hjernen og tvinger den til å huske så mye mer. Ikke minst blir det lettere å skille alle årstallene fra hverandre når en skal snakke om opplevelser senere.

Enkelt og greit vi husker ting på en helt annen måte!

Valg og ærlighet

Gjerne for meg kan alle skrive med fullt navn og bilder og div. Denne bloggen kommer ikke til å ha hverken bilder av meg selv eller mitt navn. Jeg skriver i den hensikt å være helt ærlig, og av hensyn til mine nermeste og meg selv så lar jeg være å ha fullt navn og ingen bilder som kan gjenkjenne meg.
Jeg skriver mest for min egen del og kaskje litt for noen sjeler der ute.

Å være helt ærlig i dag er faktisk gaske så vanskelig, tro meg, eller har du skjønt det allerede. Jeg har skjønt det at ærlighet varer ikke lengst, det kommer alltids noen som skal si noe eller som skal rette på "dine" ting. Hva er vitsen med det da? - det skjønner ikke jeg. Vi er alle individuelle personer med unike hjerner og meninger alle som en, så hvorfor skal alle liksom bry seg så mye at det ender opp med kveruleringer og ondskap. Nei takke meg til, jeg har levd lenge nok til å se og oppleve både det ene og det andre, det er da man trekker seg tilbake og allerhelst vil unngå folk.

Når jeg ble født så gråt jeg først men så smilte jeg for jeg kom endelig ut av et mørke som hadde vart i ni mnd. Lykkelig og glad.
Men hva i huleste er det som skjer?

Verden, nei verden er ikke slik den skal være, mener nå jeg.

Er vi ikke inteligente nok til å rydde opp i vårt eget KAOS?

Nå er jeg bitter, jeg er sint på meg selv, jeg er sint for at jeg ikke kan forandre noe, jeg er sint for at alt virker så håpløst. Selvfølgelig kan du sitte der og si at: "du velger din egen veg- og at alt her i livet består av egne valg!"

Men er det da det, egne valg?
Det var ikke jeg som laget meg selv!